Zimmer 493? 934? 349?

I fare for å skyte meg selv i leggen og få mye hets fra Tokio Hotel-tilhengere her til lands, kan jeg dessverre ikke dy meg. Tokio Hotel. NOT teh shizz, bare så det er sagt.

Jeg var heldig nok å få en D.I.Y emo-kit i julepresang av noen venner som en gimmick, og i denne emo-pakken var bla. en Tokio Hotel-cd. “Zimmer 493″ eller noe sånt. Alle sangene er naturligvis på tysk, og Bill Kaulitz høres ut som ei litt maskulin, gnålende jente, til tross for at han ser ut som en veldig feminin gutt. Uansett. Hele konseptet Tokio Hotel synes jeg er litt latterlig, men jeg skjønner hvorfor fan-basen deres verden over elsker dem.  Fengende er det. Jeg skjønner særdeles lite av hva som synges om da min ungdomsskoletysk ikke strekker til, men det går ned som bakgrunnsmusikk. Jeg skjemmes litt av å innrømme dette. Det er enkelt, det er sikkert kjempetrist, og det er catchy. Bra er det, derimot ikke. Det går i enkel, monoton, gnålende emo-pop/rock, som har en litt sinna edge noen steder, men som ikke helt får det til. Det blir jævlig mye syting. Emotional range of a teaspoon, you say? Dessuten er hårfrisyren til vokalist Bill Kaulitz helt ute å kjøre.

Jeg har jo en grotesk fascinasjon for dette bandet av en eller annen grunn. Jeg tror det er det faktum at de elskes av alle emoer verden over, og ser ut som en gjeng små jenter. Hvor gamle er de? 12? 14? Ikke mer enn 16 i hvert fall. Og de har gjort det så bra i så mange land, men allikevel høres musikken deres ut som litt bunnløs mase-pop hvor en hører samme refrenget i hver sang. Men det appellerer, og det er det jeg ikke helt får til å henge på greip. Dessuten er den der frisyren til Bill Kaulitz helt syk. På godt og vondt. Det funker kanskje, men du skulle nok tenkt litt mer på ozonlaget, Bill.

Nei, jeg kan ikke si jeg liker bandet, og det har sine mange grunner. Jeg får litt vondt i jesusen min av å høre gjennom skiva, men samtidig går hele repertoaret cd-en har å by på ned som grøt hos nissen. Det er rart, det der. Kanskje er det min indre emo som vekkes og i skrivende stund sitter og gnager litt på hovedpulsåren sin. Hvem vet? Jeg måtte bare uttrykke min fascinasjon og…avsky? atter en gang. Det blir nok ikke den siste.

Julen og nyåret.

Julen var overstått og tilbakelagt, med alt det måtte innebære. Jeg er lei av mat, jeg er lei av busser som kun kjører søndagsruter og jeg er lei av å ikke gjøre noe som helst.  I dag skulle jeg egentlig ha tatt bussen tilbake til Oslo så jeg kunne ha begynt på nytt med jobbsøking og ymse, men jeg fant ut at jeg ikke hadde så forferdelig lyst til å sitte mutters alene i en leilighet på Lambertseter… Det får bli nyttårsfeiring her i Kristiansand, men det er enda bedre – her er jo majoriteten av vennene mine, og jeg hører rykter om at det blir indisk mat til langt inn i det nye året. Det blir bra. Dessuten skal jeg pynte meg. Jeg vet ikke om det blir ut en tur for å sjekke utelivet; antakeligvis ikke, men i så fall er jeg helgardert for aftenen. Vær beredt, er det noe som heter, og det akter jeg å være.

Det er ikke så mye jeg har på hjertet i dag. Julefangsten var helt ok synes jeg, som ekte sørlending. Vi synes jo i grunn alt er helt ok, eller helt greit. Er det himla greit, har vi det litt over gjennomsnittet bra, men forsåvidt er det meste helt ok. Jeg merker jeg begynner å bli eldre da kvantitet på gavene har sunket, men kvalitet gått opp. Det som gjorde meg litt trist, derimot, var at jeg ikke følte noe særlig julestemning da vi alle sammen satt rundt stuebordet og rev papir av presanger. Jeg pleier alltid å komme litt i juleånden. Kanskje julen kom litt brått på i år har jeg lurt på; kanskje det er derfor jeg har mistet, eller aldri helt funnet julestemningen. De siste par årene har jeg egentlig følt at julen er mye mas og stress og sjauing; kanskje det er slik det er å bli voksen… Man blir litt mer negativt innstilt til det meste? Spesielt stress og innkjøp… Jeg har forsåvidt ikke hatt særlig tid til å glede meg til julen i år; det har vært fullt kaos i hodet mitt, hvor jeg har prøvd å legge en plan og holde meg noenlunde til den, men hvor det hele tiden har dukket opp bagateller og rot som jeg har måttet ordne opp i. Kanskje neste år blir annerledes?

Ellers har det vært godt å være hjemme en tur. Trivelig å treffe på venner og andre bekjente jeg ikke har sett på en stund. Det har blitt litt for mange turer på Charlies, men det er liksom greit likevel. Jeg har lært å passe meg for lørdagskvelder og spandable herrer – spesielt når de kjøper drinker og shots til en. Pro tip: styr unna!

27. desember i dag og 4 dager igjen av året. Jeg har ingen forventinger overhodet om hvordan neste år kommer til å bli; jeg håper på å få meg en jobb så snart som mulig. En jobb jeg virkelig kan trives i, hvor jeg kan omgås mennesker og være hyggelig. Jeg håper på å få klarhet i visse ting som skjer, men det har jeg ingen hastverk med. Jeg har funnet ut av at jeg venter til ting tar en mer spesifikk form, eller til jeg går lei og må takke for meg… Det er ikke noe å stresse med; ikke denne gangen. Jeg håper at det neste året i Oslo blir positivt, og spennende, men utover dette har jeg egentlig ikke særlig forventninger… Jeg overlater det meste til skjebnen, kan man si, og blir heller positivt overrasket når jeg finner ut av at ting kan ta en vending til det bedre. Litt fint å ikke ha greie på hva som kommer til å skje. Alt kan skje, nemlig. Det beste er at jeg vet jeg kan takle det, uansett hvor lite forberedt jeg er. Det ordner seg alltid til slutt.

Gårsdagens historie

Oi oi oi, for en aften. Mer er det vel ikke å si, samtidig som jeg kunne ha skrevet et særemne om det…

En liten førjulsammenkomst sto for døren, og det er jo bare trivelig i grunn. Folk kom, de var glade og fornøyde og drakk pilsen sin i god stemning og godt lag. Suksessen fortsatte da vi alle bestemte oss for å ta Kristiansands uteliv for oss, og oppleve det beste denne trauste byen har å tilby på en mandag. Bingo på favorittpuben fant vi raskt ut av at vi droppet da lokalet var mer enn fullt nok, og der var en stor mangel på napoleonskake. Greit nok at jeg føler meg som om jeg er ei 60 år gammel dame, men jeg trenger da ikke understreke det ytterligere fant jeg ut av og vi trakk alle sammen over på neste utested hvor man pleier å gå titt og ofte. Hjørnet har en mørkere stemning og er kanskje bedre skikket for byens metallhuer, men vi lot oss aldeles ikke stoppe, og stemningen ble alt annet enn dyster. Et par pils, kaffe, shots og et halvt glass vann senere fant jeg ut av at nå får festivitasen for i kveld være over.

Under kveldens forløp hadde jeg blitt enig om å møte en venn av meg, så jeg tusler over gata til favorittpuben igjen og venter. Og venter. Klokken blir stengetid og alle lokalets gjenværende gjester trekker ut på gaten. Fremdeles ikke noe spor av min venn. Jeg tror jeg ble sjekket opp av en mann som ikke kunne artikulere eller gjøre seg forstått om detså gjaldt livet, men i grevens tid ble jeg reddet av barsjefen og vennen min som stakk hodene ut døra og inviterte meg inn. Joda. Nachspiel på Charlies er sikkert trivelig. Interessant  ble det uansett. Jeg ble bedt opp til dans, drakk enda litt mer øl og hadde det egentlig veldig greit.

Men. Når man har det veldig greit, er det som regel en indikasjon på at neste morgen kommer en ikke til å ha det like greit lenger. Men man bryr seg sjelden og tenker at konsekvensene tar man når de kommer. Eller rett og slett i tenker på dem overhodet. Neste morgen kom, og med den seilte også konsekvensene inn. Alt gikk greit inntil jeg satt meg opp og følte hele verden rase i stykker under meg for så å falle i hodet mitt. Jeg så nok rimelig redusert ut da jeg satt på bussen på vei hjem på formiddagen i dag, jeg fikk et par bekymrede blikk.

Nå er jeg kommet meg trygt hjem og er egentlig skrubbsulten. Trangen for å sove og hente meg inn igjen er derimot litt større enn trangen til å spise, så det er mulig jeg tar meg en høneblund for så å komme sterkere tilbake. Man lærer sjelden, men jeg har bestemt meg for å ta det helt piano den neste uken – levra mi går ut i permisjon hvs ikke, er jeg redd.

Er.

Jeg er. Fremtiden er usikker, men jeg er, og jeg er mer fullstendig enn jeg har vært på lenge.

Jeg har overrasket meg selv; enda kan jeg ikke se hva som skjer eller hvor jeg ender opp, men det spiller ingen rolle. Jeg har det bra nå. Og dette er nå. Og det er det som spiller en rolle. Jeg har få ord, men en god følelse.

Jeg er. Dette er nå, og dette teller.

Summering.

Julegavene var i boks, kofferten skal pakkes for i morgen da jeg drar hjem, og akkurat nå dreper jeg tid. Halv ni skal jeg se Max Manus – norsk krigsfilm som har premiere i dag. Samtlige kinoer i Oslo er omtrent utsolgt. Jeg tror det er en bra film.

I morgen vender jeg nesa sørover igjen, da skal jeg hjem og feire jul og litt bursdag også. Jeg vet ikke hvor lenge jeg blir, ikke så mange dagene går jeg ut ifra. Jeg blir nødt til å finne en jobb, og det farlig fort.

Det er ikke så mye å si. Jeg har ikke så mye på hjertet denne gang; i hvert fall ikke som jeg akter å dele. Jeg kjenner et savn som har satt seg i mellomgulvet, som drar i hjertestrengene. Det er lite jeg kan gjøre med det. Det er ikke opp til meg. Jeg savner å kjenne at jeg er hel, for det er hele tiden som om noe mangler. Og jeg har jo skjønt nå at det å komme hit til hovedstaden ikke var nok i seg selv til å fylle begeret. Hmm. Jeg må bare vente. I mellomtiden puster jeg helt ned i magen så noe av uroen gir seg for en stund, og holder fast ved de små, hyggelige stundene jeg får dele med venner… Dessverre er det ikke nok, kjenner jeg meg selv innrømme. Så jeg venter, og puster.