Tale, Hanne Sara og meg på Louisfestivalen
Jeg har noen i livet mitt som jeg bryr meg enormt mye om, og de er mine nærmeste venner. Sammen kan vi gjerne sitte og fjase over god mat, eller øl eller en runde gin rummy. Forøvrig er alle mine nærmeste venner i samme vennegjeng, og det gjør det lettere enn å måtte sjonglere mellom forskjellige grupper. Jeg har min tilhørighet blant dem som bryr seg om meg, og som jeg bryr meg om tilbake.
Elise har vært min venn siden 2. klasse på videregående. Hun var den jeg tror de fleste var litt redd for. Hun hadde huggtenner første gang jeg så henne, og hun har dem enda. Elise har en fantastisk lei humor som veldig lett smitter over på andre. Det blir mye internt når vi henger sammen, og humoren blir kanskje ekstra lei når man er overtrøtt. Elise er nesten ordentlig fotograf; hun er ekstremt flink og kan mye. Jeg skulle ønske jeg var like flink. Kanskje hun faktisk tar lærlingplass hos en fotograf her nede til høsten… Ellers er hun en av mine aller nærmeste, og hun har lært meg masse… Dessverre har Elise opplevd mye kjipt, og det gjør noe med en som person, men hun valgte å ikke sette seg ned å deppe, men heller gå rett på og være sterk. Om jeg har det kjipt, kan jeg gå til Elise og hun hjelper meg, og det er det samme for henne. Jeg kunne i grunn ikke vært foruten dette fantastiske mennesket.
Hanne Sara ble jeg kjent med i 1. klasse på Vågsbygd. Hun var jenta med de store bootsene, elegante skjørt, smykker og stæsj og hockey-sveis. Hun var gotheren i klassen, og folk var kanskje litt skeptisk til henne; jeg var jo også det i begynnelsen. Men man bli kjent med henne og lærer at Hanne Saraen er kanskje en av de snilleste og mest normale som finnes, til tross for de mange forskjellige gother-klesplaggene, hårsveisene og hårfargene. (I likhet med Elise farget hun håret sitt ganske ofte. Det gikk mest i rødt og sort.) Den dag i dag er vi fremdeles nære venner, og hun er en av dem jeg oftest tar en øl med. Dørvakt og semi-bartender er hun, og meget respektert av alle gjester På Hjørnet. Hun og Kjell har vært sammen i gudene vet hvor mange år; og sammen er de på en måte beviset på at det finnes sjelevenner. Alle sier det; om Hanne Sara og Kjell tar slutt, mister vi håpet på kjærligheten.
Julia ble jeg kjent med for et drøyt år siden. Gjennom Elise, faktisk. Det overrasket meg hvor mye vi hadde til felles; og vi ble raskt gode venner. I likhet med Hanne Sara, henger jeg mye sammen med Julia. Hun er en av de få som fremdeles bor her i Kristiansand, og vi er ofte på Charlies sammen; alle tre. Julia må oppleves. Hun er fantastisk; jeg kjenner ingen som raper så høyt som henne, eller som ler så lett av ting. Man får et godt humør rundt henne; og mangel på vaner samt dårlig humor florerer i hennes selskap. Bransjehora er vi alle glad i.
Tale. Som de fleste andre av mine venner gikk vi drama sammen på videregående. Tale har alltid fascinert meg, hun er rett på og ærlig, og veldig, veldig smart. Tale har røtter i punker og blitzmiljøet, og til tross for at hun har bodd på Sørlandet i mange herrens år, snakker hun likefremt østlandsk. Tale gjør selv som Tale vil, og det gjør henne beundringsverdig i mine øyne. “Bobbeh! He ain’t your son!” er ofte setninger en hører når Tale og meg er på samme sted. Vi ler mye av lite og ganske så sære ting. Det finnes mye internt.
Sarah kan jeg ikke helt huske når jeg ble sånn ordentlig venn med. Det var jo igjennom Tale, eller i grunn hele vennegjengen. Men Sarah er fin. Hun har mye å si om det meste, og har alltid en humoristisk snurr på det. Sarah har en kjæreste som er gutt, og ikke jente til tross for populære oppfatninger. Bare fordi hun har kort hår, piercinger og er høy er hun ikke lesbisk! Jeg trodde ikke det første gang jeg traff på henne, men mange har den oppfatningen. Det har skjedd mer enn en gang at fremmede har spurt henne om hun er lesbisk… Maken til frekkhet. Sarah er utrolig koselig, og legger til en god dose ironi og sarkasme i humoren sin, men på en god måte. Jeg tror de fleste kids er redd henne, og det har de rett i; selv om Sarah er 21 år gammel, hytter hun med neven når hun ser irriterende og respektløse kids teite seg. Gi dama en stokk sier jeg, så hadde hun nok jaget barna bortover Oslos gater.
Anette er min kjære lillesøster, og selv om hun er som småsøsken flest; irriterende og plagsomme, er hun utrolig grei. Hun er overbevist om at når jeg flytter skal hun få senga mi. Hun vil ha rommet mitt også, og det kan hun i grunn bare få, men senga er mi. Hun pleier å si at når vi er sammen så får hun en annerledes humor, og det er visst min feil. Hun blir litt crazy, som hun sier. Jeg synes det bare er artig. Det har liksom alltd vært Anette og meg. Om foreldrene våre kranglet, fant vi på noe for å gjøre det mindre kjipt. Om vi hadde sett en skummel film, sov vi ofte hos hverandre. Vi sov i grunn ofte hos hverandre uansett når vi var små. Selv om vi har våre uenigheter, er vi gode venner. Og jeg kan faktisk ikke forestille meg livet mitt uten min søster.
Resten av familien min betyr også mye for meg; både på mors og fars side. Mamma og pappa er skilt, men jeg kommer godt overens på begge sider. Mer på mammas, men det er fordi jeg bor her, og fordi familien jeg har her, er på et vis mer familien min enn den familien jeg har på pappas side. Men jeg prøver å stikke innom hos min far fra tid til annen på middag.
