Jeg er ei blogg-hore. Jeg fører for mange blogger samtidig. Hvorfor ikke bare holde seg til en, hva?

Jeg går så fort lei. Så… da linker jeg til den bloggen jeg fører som er mindre sytete. Joda, blir jeg melankolsk og litt kjip i formen svinger jeg nok innom her og slipper et notis eller to, men the funvee finner man på denne linken her:

http://trondsen.wordpress.com

og kunstbloggen:
http://utpustinnpust.wordpress.com

I swears – moar fun readage.

Hva som skjer med andre ting på andre fronter vet jeg ikke enda. Av og til lurer jeg på om jeg har tatt litt feil av meg selv; og at det er, i bunn og grunn, meg som er tilbakeholden og unnvikende. Jeg vet ikke helt – jeg fryser liksom av og til og klarer ikke å vise eller si hva det er jeg mener, føler eller vil. Også angrer jeg etterpå. Jeg føler det skrapes litt for mye i overflaten; og jeg lurer på om det er mer å hente… Men så slår jeg tanken fra meg siden det er så innmari negativ å tenkte i slike baner, og da blir det til at det man ikke vil skal skje kommer til å skje; også skjærer ting seg igjen.

Jeg var aldri noe flink i dette spillet, og jeg vet aldri om jeg kommer til å bli det. Jeg er for direkte og litt for utålmodig mange ganger. Nå gir jeg i hvert fall tingene tid, kanskje er det det som skal til. Tid. Så en kan bli litt tryggere… Jeg vet ikke. Jeg kan ikke spå hvordan fremtiden blir; alt jeg kan gjøre er å prøve å legge et grunnlag for hvordan den kan bli.

Men plutselig sniker den følelsen av å være nedslått seg innpå igjen, og jeg mister litt motet. Og lysten. Det er slitsomt å kjøre berg-og-dalbane.

Tanken flyter rundt i hodet, og jeg tør for en gangs skyld ta tak i den på ordentlig. Jeg kjenner jeg går på tå og holder pusten. Kanskje denne gangen. Håpet gir seg ikke, men det er mye usikkert i vente.

Så kanskje, bare kanskje vil det fungere denne gangen. Alle gode ting er tre. Jeg venter litt til, men jeg holder pusten. Jeg vet det godt kan gå andre veien og at jeg vil komme til å smertefullt gispe etter luft… Men, om det kanskje går slik jeg vil, bare kanskje, så kan jeg puste sakte og stille ut, for så å puste dypt ned i magen og fylles av sommerfugler og en ro jeg ikke har kjent på lenge.

Nei. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med denne jobben. Eller mangel derav, for å være presis. Det er lite på markedet jeg er kvalifisert til som søker ansatte for tiden. Kanskje jeg må ta runden igjen. Jeg har ikke undersøkt så mye mer på Grünerløkka enn der jeg var innom, så det kan jo lønne seg å svinge innom andre kafeer o.l. *sukke*

Om bare ting var enklere.

Jeg var heldig nok å få en D.I.Y emo-kit i julepresang av noen venner som en gimmick, og i denne emo-pakken var bla. en Tokio Hotel-cd. “Zimmer 493″ eller noe sånt. Alle sangene er naturligvis på tysk, og Bill Kaulitz høres ut som ei litt maskulin, gnålende jente, til tross for at han ser ut som en veldig feminin gutt. Uansett. Hele konseptet Tokio Hotel synes jeg er litt latterlig, men jeg skjønner hvorfor fan-basen deres verden over elsker dem.  Fengende er det. Jeg skjønner særdeles lite av hva som synges om da min ungdomsskoletysk ikke strekker til, men det går ned som bakgrunnsmusikk. Jeg skjemmes litt av å innrømme dette. Det er enkelt, det er sikkert kjempetrist, og det er catchy. Bra er det, derimot ikke. Det går i enkel, monoton, gnålende emo-pop/rock, som har en litt sinna edge noen steder, men som ikke helt får det til. Det blir jævlig mye syting. Emotional range of a teaspoon, you say? Dessuten er hårfrisyren til vokalist Bill Kaulitz helt ute å kjøre.

Jeg har jo en grotesk fascinasjon for dette bandet av en eller annen grunn. Jeg tror det er det faktum at de elskes av alle emoer verden over, og ser ut som en gjeng små jenter. Hvor gamle er de? 12? 14? Ikke mer enn 16 i hvert fall. Og de har gjort det så bra i så mange land, men allikevel høres musikken deres ut som litt bunnløs mase-pop hvor en hører samme refrenget i hver sang. Men det appellerer, og det er det jeg ikke helt får til å henge på greip. Dessuten er den der frisyren til Bill Kaulitz helt syk. På godt og vondt. Det funker kanskje, men du skulle nok tenkt litt mer på ozonlaget, Bill.

Nei, jeg kan ikke si jeg liker bandet, og det har sine mange grunner. Jeg får litt vondt i jesusen min av å høre gjennom skiva, men samtidig går hele repertoaret cd-en har å by på ned som grøt hos nissen. Det er rart, det der. Kanskje er det min indre emo som vekkes og i skrivende stund sitter og gnager litt på hovedpulsåren sin. Hvem vet? Jeg måtte bare uttrykke min fascinasjon og…avsky? atter en gang. Det blir nok ikke den siste.

Det er ikke så mye jeg har på hjertet i dag. Julefangsten var helt ok synes jeg, som ekte sørlending. Vi synes jo i grunn alt er helt ok, eller helt greit. Er det himla greit, har vi det litt over gjennomsnittet bra, men forsåvidt er det meste helt ok. Jeg merker jeg begynner å bli eldre da kvantitet på gavene har sunket, men kvalitet gått opp. Det som gjorde meg litt trist, derimot, var at jeg ikke følte noe særlig julestemning da vi alle sammen satt rundt stuebordet og rev papir av presanger. Jeg pleier alltid å komme litt i juleånden. Kanskje julen kom litt brått på i år har jeg lurt på; kanskje det er derfor jeg har mistet, eller aldri helt funnet julestemningen. De siste par årene har jeg egentlig følt at julen er mye mas og stress og sjauing; kanskje det er slik det er å bli voksen… Man blir litt mer negativt innstilt til det meste? Spesielt stress og innkjøp… Jeg har forsåvidt ikke hatt særlig tid til å glede meg til julen i år; det har vært fullt kaos i hodet mitt, hvor jeg har prøvd å legge en plan og holde meg noenlunde til den, men hvor det hele tiden har dukket opp bagateller og rot som jeg har måttet ordne opp i. Kanskje neste år blir annerledes?

Ellers har det vært godt å være hjemme en tur. Trivelig å treffe på venner og andre bekjente jeg ikke har sett på en stund. Det har blitt litt for mange turer på Charlies, men det er liksom greit likevel. Jeg har lært å passe meg for lørdagskvelder og spandable herrer – spesielt når de kjøper drinker og shots til en. Pro tip: styr unna!

27. desember i dag og 4 dager igjen av året. Jeg har ingen forventinger overhodet om hvordan neste år kommer til å bli; jeg håper på å få meg en jobb så snart som mulig. En jobb jeg virkelig kan trives i, hvor jeg kan omgås mennesker og være hyggelig. Jeg håper på å få klarhet i visse ting som skjer, men det har jeg ingen hastverk med. Jeg har funnet ut av at jeg venter til ting tar en mer spesifikk form, eller til jeg går lei og må takke for meg… Det er ikke noe å stresse med; ikke denne gangen. Jeg håper at det neste året i Oslo blir positivt, og spennende, men utover dette har jeg egentlig ikke særlig forventninger… Jeg overlater det meste til skjebnen, kan man si, og blir heller positivt overrasket når jeg finner ut av at ting kan ta en vending til det bedre. Litt fint å ikke ha greie på hva som kommer til å skje. Alt kan skje, nemlig. Det beste er at jeg vet jeg kan takle det, uansett hvor lite forberedt jeg er. Det ordner seg alltid til slutt.

En liten førjulsammenkomst sto for døren, og det er jo bare trivelig i grunn. Folk kom, de var glade og fornøyde og drakk pilsen sin i god stemning og godt lag. Suksessen fortsatte da vi alle bestemte oss for å ta Kristiansands uteliv for oss, og oppleve det beste denne trauste byen har å tilby på en mandag. Bingo på favorittpuben fant vi raskt ut av at vi droppet da lokalet var mer enn fullt nok, og der var en stor mangel på napoleonskake. Greit nok at jeg føler meg som om jeg er ei 60 år gammel dame, men jeg trenger da ikke understreke det ytterligere fant jeg ut av og vi trakk alle sammen over på neste utested hvor man pleier å gå titt og ofte. Hjørnet har en mørkere stemning og er kanskje bedre skikket for byens metallhuer, men vi lot oss aldeles ikke stoppe, og stemningen ble alt annet enn dyster. Et par pils, kaffe, shots og et halvt glass vann senere fant jeg ut av at nå får festivitasen for i kveld være over.

Under kveldens forløp hadde jeg blitt enig om å møte en venn av meg, så jeg tusler over gata til favorittpuben igjen og venter. Og venter. Klokken blir stengetid og alle lokalets gjenværende gjester trekker ut på gaten. Fremdeles ikke noe spor av min venn. Jeg tror jeg ble sjekket opp av en mann som ikke kunne artikulere eller gjøre seg forstått om detså gjaldt livet, men i grevens tid ble jeg reddet av barsjefen og vennen min som stakk hodene ut døra og inviterte meg inn. Joda. Nachspiel på Charlies er sikkert trivelig. Interessant  ble det uansett. Jeg ble bedt opp til dans, drakk enda litt mer øl og hadde det egentlig veldig greit.

Men. Når man har det veldig greit, er det som regel en indikasjon på at neste morgen kommer en ikke til å ha det like greit lenger. Men man bryr seg sjelden og tenker at konsekvensene tar man når de kommer. Eller rett og slett i tenker på dem overhodet. Neste morgen kom, og med den seilte også konsekvensene inn. Alt gikk greit inntil jeg satt meg opp og følte hele verden rase i stykker under meg for så å falle i hodet mitt. Jeg så nok rimelig redusert ut da jeg satt på bussen på vei hjem på formiddagen i dag, jeg fikk et par bekymrede blikk.

Nå er jeg kommet meg trygt hjem og er egentlig skrubbsulten. Trangen for å sove og hente meg inn igjen er derimot litt større enn trangen til å spise, så det er mulig jeg tar meg en høneblund for så å komme sterkere tilbake. Man lærer sjelden, men jeg har bestemt meg for å ta det helt piano den neste uken – levra mi går ut i permisjon hvs ikke, er jeg redd.

Jeg har overrasket meg selv; enda kan jeg ikke se hva som skjer eller hvor jeg ender opp, men det spiller ingen rolle. Jeg har det bra nå. Og dette er nå. Og det er det som spiller en rolle. Jeg har få ord, men en god følelse.

Jeg er. Dette er nå, og dette teller.

I morgen vender jeg nesa sørover igjen, da skal jeg hjem og feire jul og litt bursdag også. Jeg vet ikke hvor lenge jeg blir, ikke så mange dagene går jeg ut ifra. Jeg blir nødt til å finne en jobb, og det farlig fort.

Det er ikke så mye å si. Jeg har ikke så mye på hjertet denne gang; i hvert fall ikke som jeg akter å dele. Jeg kjenner et savn som har satt seg i mellomgulvet, som drar i hjertestrengene. Det er lite jeg kan gjøre med det. Det er ikke opp til meg. Jeg savner å kjenne at jeg er hel, for det er hele tiden som om noe mangler. Og jeg har jo skjønt nå at det å komme hit til hovedstaden ikke var nok i seg selv til å fylle begeret. Hmm. Jeg må bare vente. I mellomtiden puster jeg helt ned i magen så noe av uroen gir seg for en stund, og holder fast ved de små, hyggelige stundene jeg får dele med venner… Dessverre er det ikke nok, kjenner jeg meg selv innrømme. Så jeg venter, og puster.