Og jeg har overlevd enda en uke. I helgen var jeg, derimot, en smule redd for at jeg skulle regne bort. Vi befant oss nemlig på toppen av Flekkefjord på Fjellparkfestivalen. Det var uhyre koselig, men jeg kunne godt ha vært foruten regnet i og med at det regnet omtrent konstant fra vi stod opp lørdags morgen til vi la oss lørdags kveld. Så enda en gang fikk jeg med med Lukestar, og jeg merker jeg blir like glad i hjertet hver gang jeg opplever dem live. Truls Heggero hadde klart å rote bort gitaren, men det hele løste seg da han fikk låne en av noen andre og alle var glade. De er en utrolig koselig gjeng og jeg håper de har lyst til å stikke innom Trashpop en gang til. Uansett, i tillegg til Lukestar, fikk jeg med meg Big Bang og Kaizers og en rekke andre, men ukjente norske band. Så alt i alt var det en riktig fin opplevelse.

Dessverre ser det ut til at jeg blir nødt til å sløyfe Øya, og det er et ganske stort nederlag for meg. Det er faktisk så jeg blir litt trist, men jeg får prøve å ta det med et smil og tenke at da har jeg i hvert fall en langhelg jeg kan bruke til å slappe av. Surt er det at jeg ikke får sett Sigr Rós, men kanskje en annen gang? Jeg kan jo alltids ta meg turen til Island, eller hva?

Ellers står mandagsjam på Charlies for tur og jeg opplever en indre strid om jeg skal gå eller ikke. Jeg gidder i hvert fall ikke dra alene, og jeg vet det antakeligvis kommer til å gå gruelig galt, men så er det så kos allikevel. Får jeg, derimot, tak i en eller flere venninner er saken en helt annen og det er en stor sjans for at vi ender opp hos onkel C atter en gang.

Ok, jeg vet jeg bruker ordet mye og i overdreven sammenheng, men; KRISE! Det er tydeligvis ikke en veldig god idé å ta turen innom mandagsjamen på Charlies. Ja, MANDAGSjam. Det var mandag i går og vi var ute. Eh… krise? Ja, fordi hos gode gamle onkel C har folk en tendens til å få litt for mye å drikke og når de gjør det blir de litt tullete og tenker at det å drikke mer er en fantastisk idé!. Jeg sikter ikke til noen eksakte mennesker her, men den generelle mengden i grunn. Nå sitter jeg ikke her og sier jeg ble pæredritings, men jeg merker i dag at jeg godt kunne vært foruten den siste øla… Spesielt når Eli og meg drar oss hjemover til Lund i 3-tiden og jeg vet så inderlig godt at jeg har jobb neste morgen og må fungere.

Men når dette er nevnt kan jeg ærlig si at så langt føler jeg meg ikke så sjaber at jeg må legge meg under en stein og dø, men det kunne ha vært godt med frokost og noe vann; jeg er redd jeg er en smule dehydrert. Og tyggis hadde nok vært min frelse hadde jeg hatt en. Jeg er derimot villig til å vedde månedslønna mi på at at når klokka har tikket seg mot midt på dagen skulle jeg ønske jeg var parkert godt under dyna på det kjølige rommet mitt hvor alt bare er stille. Og kjenner jeg meg selv så godt som jeg mener å gjøre kommer jeg til å sjangle, ikke fordi jeg er fyllesjuk, men av mild utmattelse, opp i byen etter jobb i dag og ønske at mandagsjam på Charlies ikke eksisterte og tenke at om det blir en neste gang, da skal det sannelig bare konsumeres maks to øl, også er man for guds skyld fornuftig nok til å ta bussen hele veien til Tveit kl. 00.20 og komme seg i seng til et halvveis fornuftig klokkeslett.

Det er faktisk krise, selv om jeg t r det hele med stormende ro; det finnes ingen fler torsdagspass til Øyafestivalen og slik det er nå har planene mine om å endelig få se Sigur Rós falt i fisk. Det gjør meg i grunn litt muggen, men det er fremdeles håp sier jeg til meg selv. Om det kommer til det punkt at jeg må kjøpe et festivalpass til meg selv og betale halve for min søster så skal jeg faenmeg gjøre det. Merker jeg skulle ha banket i bordet eller kastet salt over skulderen eller et eller annet da jeg sa jeg skulle på Øya på torsdagen, koste hva det koste vil. Karma beit meg i rompa.

Forhåpentligvis får jeg tak i enten torsdagspass eller festivalpass og da kan jeg jo være der på fredagen og lørdagen også, og ta bussen hjem til Kristiansand etter konsertene. Jeg synes det høres ut som en plan, men jeg må bare se om jeg får tak i festivalpass eller torsdagspass først. Jeg krysser fingrene.

I morgen, derimot, skal jeg investere i den fantastiske Mp3-spilleren jeg sikler på. Hurra for lønning!

Så da var det på tide med en aldri så liten endring av layout og litt diverse. Forandring er bra. Det ser ut til at jeg får dratt på Øyafestivalen om jeg bare får en liten porsjon flaks til; nå står det på pengene.

Så kanskje jeg får det som jeg vil allikevel? Vi må nesten bare se. Men jeg har så lyst, så lyst til å se Sigur Rós og Lukestar en gang til.

Ok, med jevne mellomrom dukker det opp nye og rett og slett bare herlige elektroniske dupeditter som jeg sikler på. Den siste saken er den nye Samsung P2 mp3-spilleren. Jeg fikk aller først øye på den da jeg var på festival og den ble reklamert for som “Samsung P2 - den ofisielle Hove-spilleren”. Og helt seriøst; den er den mest sexy mp3-spilleren jeg har sett. i-Pod har ingen ting i forhold til denne lille lekre saken, og jeg har allerede gjort plass til den i neste måneds budsjett.

Det er deiligpusen sin, det!

Ok, som kjent skal jo et av mine favorittband spille på Øyafestivalen, altså Sigur Rós. De skal spille torsdag 7. august, og om ikke dette var nok fra før av har jeg nettopp funnet ut at enda et av mine favorittband skal spille samme dagen! Lukestar skal faktisk på Øya på torsdagen, så da blir det en herlig kombinasjon av musikk jeg elsker, og alt på samme dagen.

Jo, når sant skal sies så har jeg sett både Lukestar og Truls and the Trees før, men jeg får liksom ikke nok av Truls Heggero og hans herlige musikkprosjekt om man kan kalle det sådan. Og forhåpentligvis synes de bare at det er koselige at den litt sære jenta stikker innom på ca. alle konsertene deres; i stedet for å se på meg som en stalker-fan.

Men hurra, hurra! Livet mitt er faktisk bare kos for tiden, og bedre blir det. Og Lukestar skal jo faktisk spille på Fjellparkfestivalen også, og dit skal jeg om ikke så lenge. Halleluja!

Jeg <3 livet mitt.

Med sommeren på dørterskelen er det ikke vanskelig å være i godt humør. Til tross for at jeg har veldig lite penger er det i grunn ikke noe krise. Penger er ikke alt, og snart får man jo lønning. Og Hovefestivalen er så nærme, så nærme, og jeg tror ikke jeg fatter det helt. Men den er rett rundt hjørnet, og jeg skal dit. Og jeg er 100% sikker på at det blir en fantastisk opplevelse; akkurat som åpenbaringen jeg hører på nå. Coldplay har enda ikke sluppet ny skive, men jeg har sneket til meg noen av sangene og kan trygt si at det er mye å glede seg til. Nå spiller Lovers in Japan ut av høyttalerne og jeg storkoser meg. Og om livet mitt ikke allerede var bra, så har jeg funnet ut av at selveste Coldplay skal turen innom Norge igjen i september, de skal spille i Spektrum og jeg skal dit. Koste hva det koste vil. Det er ikke snakk om å gå glipp av en slik sjanse.

Jeg har så mange forventinger om alt, og jeg er helt sikker på at det blir bra. Det blir så bra at jeg kommer til å være fyllt til randen av “feel-good” følelsene, og de kommer til å flomme over. Jeg elsker det. Jeg elsker faktisk livet. Sykt digg.

Og koppen fylles sakte, men sikkert opp. Den har vært ganske tom ganske lenge, men jeg kjenner at den fylles opp igjen.

Det er simpelthen herlig å se ting i et annet lys. Bare sette mer pris på alt. Det ligger noe i ordtaket “Carpe Diem”. Gjør det. Ikke la livet fly forbi uten å ha levd det, bli rørt av vakre ting, og for guds skyld; åpne opp øynene.

Det er ok å stoppe opp litt i blant og ta seg tid til ettertanke. Ettertanke er viktig. Jeg synes verden trenger mer ettertanke. Jeg merker at om jeg sakker ned tempoet litt og puster inn helt ned i magen så blir alt så mye roligere, og da legger jeg større merke til alle de små tingene og jeg tenker etter… Det er ganske fint å kunne bli beveget av hvordan lyset fra solnedgangen faller på det grønne gresset, eller hvordan det brytes gjennom bladene på trærne. Det å sette pris på de små tingene gjør at en lettere fylles opp, og med så mye kjipt som skjer rundt omkring, er det vanskelig å få tilstrekkelig påfyll. Det er som om det er manko på “feel-good” følelsene. Og jeg synes at de små tingene er kanskje tusen ganger viktigere enn de store, for om man ikke kan se de små tingene, om man ikke kan bli rørt av dem, så blir livet litt meningsløst, og en tar til og med de store greiene for gitt.

Aldri ta noe for gitt; i morgen kan det være at du aldri får oppleve det igjen.

I motsetning til å være gjennomsyret med mugg, som jeg var for et par dager siden, har nå allting snudd og jeg er blitt den rake motsetningen.

Jeg startet dagen med å sette meg ned , klokke meg inn og sjekke e-post. I grunn rutine. Men i og med at jeg måtte vente på at posten skulle komme tenkte jeg at jeg skulle sjekke boligannonsene, for kanskje, mot alle odds, fantes der en hybel eller leilighet i min prisklasse og på ønskelig sted. Og mot alle odds stemte dette. Jeg kom over en annonse på en riktig så grei hybel på Lund; 25 kvadratmeter, noe som er hakket mindre enn det rommet jeg har i dag, men det gjør meg ingen ting. Helt greit. Dette er for godt til å være sant, tenkte jeg, men bestemte meg for å ringe på og høre. Fyren i andre enden av telefonen virket hyggelig nok; vi snakket litt og han sa jeg faktisk kunne stikke innom på visning senere i kveld om jeg skulle ønske det. Og det ønsket jeg.

Forøvrig var det en kjøkkenkrog og bad med hvitevarer, men ikke vaskemaskin. Så det er mulig jeg må gå til anskaffelse av en. Ellers var den umøblert, noe som ikke gjør noe siden min gode veninne Elise har sagt seg villig til å låne meg sitt møblement. Ellers har jeg jo egen seng og masse stæsj, så det å få dekorert en leilighet er ikke noe problem. Det eneste hinderet er jo da, selvsagt, om jeg får leiligheten eller ikke… Men heldigvis er jeg en veldig grei og snill pike som ikke gjør så mye av seg og som ikke bråker eller teiter seg. Og husverten sa han på en måte kom til å “bedømme” eventuell leietaker ut ifra møte på visning. Det blir som et jobbintervju, merker jeg. Men jeg klarte jo å sjarmere til meg jobben jeg har i dag, og det med null erfaring i baklomma, bare et ønske om å jobbe. Og det gikk jo bra. Så jeg har forventinger om å få leilighet også. Jeg er jo en veldig ordentlig og utadvendt person som kan tenke lenger enn det nesa rekker, og jeg er ikke født i går og tørka på ovnen… Så om husverten leter etter en person som er en sikker betaler, som ikke bråker og griser, og som er et ordensmenneske, så har han funnet vedkommende.

Åhr! Det er så gøy å skryte av seg selv! Men jeg tror det kommer til å gå bra. Jeg skal ta med meg Elise siden jeg har litt angst for å gjøre slike ting helt alene. Så jeg må jo bare finne ut av hvor på Lund det er denne hybelen ligger. Jeg fikk ca. beskrivelser, og jeg vet sånn tålig hvor jeg skal, men jeg tenker jeg tar med meg noen som er litt mer kjent på Lund enn meg, som i grunn ikke har fartet rundt der mest i min ungdom. Men vi får se hvordan ting går. Forhåpentligvis bra.

Ikke mer mugg.

Det er rart det; hvordan dagen din helt plutselig kan begynne å suge. Jeg hadde en riktig fin dag frem til jeg kom hjem. Planen var å gå på kjoleshopping på Sørlandssenteret med min mor, men hun fant da ut av at i dag passet ikke likevel, til tross for at hun hadde gitt uttrykk for det motsatte da jeg snakket med henne på telefon tidligere. Så da var det i grunn bare å stryke den aktiviteten av lista. Men det er fremdeles håp tenkte jeg og husket på at jeg skulle ringe min veninne og muligens møte henne i byen etter handleturen, men siden det ikke ble noen handletur, var det jo større mulighet for å være sosial. Den gang ei. Men det er jo i og for seg greit det; vi hadde i hvert fall ikke avtalt noe sikkert. Så etter å ha strykt enda en aktivitet av lista tenkte jeg at jeg kan jo lete etter leiligheter på nett. Mer feil kunne jeg ikke tatt. Det finnes ca. 50 leiligheter/hybler til leie på finn.no og færre på hybel.no, så det å finne en leilighet som A) er innenfor min prisklasse (jeg kan ikke betale 8500 kroner i måneden for å bo i en leilighet i sentrum, selv om det er meget fristende) og B) ikke et slitt rom i bofellesskap har odds lik null. Ergo; min boligjakt for i kveld var en irriterende kort affære, og som endte opp med å gjøre meg hakket mer muggen enn det jeg allerede var.

Så med null kjoleshopping, null venner og null leilighet føler jeg meg litt som en fiasko. Jeg kan vel alltids ringe ei veninne som for alt i verden aldri har tid til å treffes, men sjansene er at hun, ja, rett og slett ikke har tid til å treffes. Jeg trenger en god klem og en koselig aften over en kopp kaffe eller øl. Men vi vet jo alle at Siljes alias er Viggo Venneløs og av en eller annen merkelig grunn er jeg den negative motpol til gutter som ikke alle lider av akutt hjernemangel og epic-fail-syndrom. Hva er greia?

Så da får jeg vel bare tilbringe denne kvelden i senga, hvorpå jeg sjekker facebook hvert kvarter for å se om noen kanskje kan komme meg til unsetning i min leie tilstand, bare for å innse at det skjer bare ikke og at klokka ble 23.30. Og da går jeg heller bare og legger meg fordi jeg har nådd maks muggenhet og om jeg blir leiere så begynner jeg vel å grine. Hurra.

End.