tinnitus i hjertet…

Med sommeren på dørterskelen er det ikke vanskelig å være i godt humør. Til tross for at jeg har veldig lite penger er det i grunn ikke noe krise. Penger er ikke alt, og snart får man jo lønning. Og Hovefestivalen er så nærme, så nærme, og jeg tror ikke jeg fatter det helt. Men den er rett rundt hjørnet, og jeg skal dit. Og jeg er 100% sikker på at det blir en fantastisk opplevelse; akkurat som åpenbaringen jeg hører på nå. Coldplay har enda ikke sluppet ny skive, men jeg har sneket til meg noen av sangene og kan trygt si at det er mye å glede seg til. Nå spiller Lovers in Japan ut av høyttalerne og jeg storkoser meg. Og om livet mitt ikke allerede var bra, så har jeg funnet ut av at selveste Coldplay skal turen innom Norge igjen i september, de skal spille i Spektrum og jeg skal dit. Koste hva det koste vil. Det er ikke snakk om å gå glipp av en slik sjanse.

Jeg har så mange forventinger om alt, og jeg er helt sikker på at det blir bra. Det blir så bra at jeg kommer til å være fyllt til randen av “feel-good” følelsene, og de kommer til å flomme over. Jeg elsker det. Jeg elsker faktisk livet. Sykt digg.

Og koppen fylles sakte, men sikkert opp. Den har vært ganske tom ganske lenge, men jeg kjenner at den fylles opp igjen.

Det er simpelthen herlig å se ting i et annet lys. Bare sette mer pris på alt. Det ligger noe i ordtaket “Carpe Diem”. Gjør det. Ikke la livet fly forbi uten å ha levd det, bli rørt av vakre ting, og for guds skyld; åpne opp øynene.

Det er ok å stoppe opp litt i blant og ta seg tid til ettertanke. Ettertanke er viktig. Jeg synes verden trenger mer ettertanke. Jeg merker at om jeg sakker ned tempoet litt og puster inn helt ned i magen så blir alt så mye roligere, og da legger jeg større merke til alle de små tingene og jeg tenker etter… Det er ganske fint å kunne bli beveget av hvordan lyset fra solnedgangen faller på det grønne gresset, eller hvordan det brytes gjennom bladene på trærne. Det å sette pris på de små tingene gjør at en lettere fylles opp, og med så mye kjipt som skjer rundt omkring, er det vanskelig å få tilstrekkelig påfyll. Det er som om det er manko på “feel-good” følelsene. Og jeg synes at de små tingene er kanskje tusen ganger viktigere enn de store, for om man ikke kan se de små tingene, om man ikke kan bli rørt av dem, så blir livet litt meningsløst, og en tar til og med de store greiene for gitt.

Aldri ta noe for gitt; i morgen kan det være at du aldri får oppleve det igjen.

I motsetning til å være gjennomsyret med mugg, som jeg var for et par dager siden, har nå allting snudd og jeg er blitt den rake motsetningen.

Jeg startet dagen med å sette meg ned , klokke meg inn og sjekke e-post. I grunn rutine. Men i og med at jeg måtte vente på at posten skulle komme tenkte jeg at jeg skulle sjekke boligannonsene, for kanskje, mot alle odds, fantes der en hybel eller leilighet i min prisklasse og på ønskelig sted. Og mot alle odds stemte dette. Jeg kom over en annonse på en riktig så grei hybel på Lund; 25 kvadratmeter, noe som er hakket mindre enn det rommet jeg har i dag, men det gjør meg ingen ting. Helt greit. Dette er for godt til å være sant, tenkte jeg, men bestemte meg for å ringe på og høre. Fyren i andre enden av telefonen virket hyggelig nok; vi snakket litt og han sa jeg faktisk kunne stikke innom på visning senere i kveld om jeg skulle ønske det. Og det ønsket jeg.

Forøvrig var det en kjøkkenkrog og bad med hvitevarer, men ikke vaskemaskin. Så det er mulig jeg må gå til anskaffelse av en. Ellers var den umøblert, noe som ikke gjør noe siden min gode veninne Elise har sagt seg villig til å låne meg sitt møblement. Ellers har jeg jo egen seng og masse stæsj, så det å få dekorert en leilighet er ikke noe problem. Det eneste hinderet er jo da, selvsagt, om jeg får leiligheten eller ikke… Men heldigvis er jeg en veldig grei og snill pike som ikke gjør så mye av seg og som ikke bråker eller teiter seg. Og husverten sa han på en måte kom til å “bedømme” eventuell leietaker ut ifra møte på visning. Det blir som et jobbintervju, merker jeg. Men jeg klarte jo å sjarmere til meg jobben jeg har i dag, og det med null erfaring i baklomma, bare et ønske om å jobbe. Og det gikk jo bra. Så jeg har forventinger om å få leilighet også. Jeg er jo en veldig ordentlig og utadvendt person som kan tenke lenger enn det nesa rekker, og jeg er ikke født i går og tørka på ovnen… Så om husverten leter etter en person som er en sikker betaler, som ikke bråker og griser, og som er et ordensmenneske, så har han funnet vedkommende.

Åhr! Det er så gøy å skryte av seg selv! Men jeg tror det kommer til å gå bra. Jeg skal ta med meg Elise siden jeg har litt angst for å gjøre slike ting helt alene. Så jeg må jo bare finne ut av hvor på Lund det er denne hybelen ligger. Jeg fikk ca. beskrivelser, og jeg vet sånn tålig hvor jeg skal, men jeg tenker jeg tar med meg noen som er litt mer kjent på Lund enn meg, som i grunn ikke har fartet rundt der mest i min ungdom. Men vi får se hvordan ting går. Forhåpentligvis bra.

Ikke mer mugg.

Jeg må si jeg synes det er ganske så fint når jeg kan sitte på jobb og spise is, og få betalt for det. Det er nemlig slik i staten (i hvert fall her på min arbeidsplass) at enhver mulighet til en ekstra påskjønning gripes og utnyttes til de ytterste grader. Men det er litt fint, i grunn, å gi seg selv et ekstra klapp på ryggen i form av gastronomiske utskeielser og andre søtsaker. Jeg sier ikke at folk på min jobb spiser kake hver dag, men de vet å bruke grunner som bursdag, høytider eller rett og slett strålende vær som unnskyldninger til å ta en god pause i arbeidsdagen og nyte den kombinert med litt is, jordbær eller kake av ymse slag.

Det er jo et kjent fenomen at ting tar tid i møte med den norske stat; og i arbeid- og velferdsetaten er det ikke annerledes. Jeg skylder ikke på kaken, men jeg tror folk rett og slett har veldig god tid her. Og spesielt på Sørlandet; her finnes ikke annet enn tid omtrent, så kombinasjon stat, Sørland og kake er kanskje ikke den beste. Men det er jo forsåvidt et av frynsegodene ved å være ansatt her; jeg kan egentlig loffe litt rundt og ta det litt med ro en normal arbeidsdag. Kanskje er det noe mat til overs fra diverse møter så jeg kan forsyne meg til lunsj, og vips! Da var de pengene spart. Det kan også bli litt hektisk noen dager, slik som i det siste, hvor jeg har kommet hjem hver ettermiddag og vært ganske så utslitt etter konstant telefonmas og hodeverk: men da kommer man til dager som i dag, hvor omtenksomme medarbeidere i fylkesleddet synes det var en fin ting å gi sentralbordsdamene litt ros fordi vi har fått det til å gå rundt her under redusert bemanning (de fleste er i Skagen) også ble det bestemt at man kjører i gang med litt is. Og når det regner på presten så drypper det på klokkeren, og så blir alle glade når alle kan forsyne seg; også blir vi glade når vi får en ekstra klapp på skulderen i form av atter en aldri så liten utskeielse i vårsola med is og jordbær. Også tar alle seg en liten pause i arbeidsdagen som i bunn og grunn begynner å nærme seg slutten.

Arbeidsplassen min er noe for seg, og jeg liker det.

I dag er en bra dag, uten noen spesiell grunn. Jeg synes det er fint at jeg kan glede meg over at jeg har det bra nettopp fordi jeg har det bra uten noen spesiell grunn. Kanskje er det sangen som spiller i bakgrunnen, kanskje er det fordi det er sol ute, kanskje er det fordi jeg jevnt over har høye forventinger om fremtiden, og dette gjør at jeg ser lyst på ting. Årstiden har nok en del å si på humøret, men hovedpoenget er at jeg har det bra og jeg tror det synes. Det er herlig å seile på roligere sjø… Onsdag skal The Megaphonic Thrift spille på Charlies; siste konserten som holdes av TrashPop før høsten. Vi har ingen bookinger i sommermånedene, men det er jo fordi alle har tusen ting de skulle ha gjort, og banda er overalt på festivaler. Så vi får vente til høsten igjen. Men jeg merker tanken på at neste konsert blir den siste på en stund er litt bittersøt; jeg elsker jo å drive med dette, det er jo det jeg på en måte gjør, det gir hverdagen mer mening. Men vi starter jo opp igjen, det er jo ikke det, det er bare en smule bittersøtt å vite at det skal gå noen måneder før vi møtes på nytt. Jeg tror jeg skal bake en kake i aledningen siste TrashPop-konsert for sesongen.

Jaja. I morgen er det mandag igjen og ny uke; og i likhet med alle andre uker kommer denne uken til å fly forbi, og før jeg vet ordet av det er det helg igjen. Det er slik det nå en gang går; tiden pleier jo å gå tross alt. For ikke så lenge siden var det over 200 dager igjen til Hovefestivalen, men nå snakker vi bare om drøye 50 dager. Jeg må si tiden har gått fort. Jeg gleder meg. Virkelig.