tinnitus i hjertet…

Det er faktisk krise, selv om jeg t r det hele med stormende ro; det finnes ingen fler torsdagspass til Øyafestivalen og slik det er nå har planene mine om å endelig få se Sigur Rós falt i fisk. Det gjør meg i grunn litt muggen, men det er fremdeles håp sier jeg til meg selv. Om det kommer til det punkt at jeg må kjøpe et festivalpass til meg selv og betale halve for min søster så skal jeg faenmeg gjøre det. Merker jeg skulle ha banket i bordet eller kastet salt over skulderen eller et eller annet da jeg sa jeg skulle på Øya på torsdagen, koste hva det koste vil. Karma beit meg i rompa.

Forhåpentligvis får jeg tak i enten torsdagspass eller festivalpass og da kan jeg jo være der på fredagen og lørdagen også, og ta bussen hjem til Kristiansand etter konsertene. Jeg synes det høres ut som en plan, men jeg må bare se om jeg får tak i festivalpass eller torsdagspass først. Jeg krysser fingrene.

I morgen, derimot, skal jeg investere i den fantastiske Mp3-spilleren jeg sikler på. Hurra for lønning!

Ok, som kjent skal jo et av mine favorittband spille på Øyafestivalen, altså Sigur Rós. De skal spille torsdag 7. august, og om ikke dette var nok fra før av har jeg nettopp funnet ut at enda et av mine favorittband skal spille samme dagen! Lukestar skal faktisk på Øya på torsdagen, så da blir det en herlig kombinasjon av musikk jeg elsker, og alt på samme dagen.

Jo, når sant skal sies så har jeg sett både Lukestar og Truls and the Trees før, men jeg får liksom ikke nok av Truls Heggero og hans herlige musikkprosjekt om man kan kalle det sådan. Og forhåpentligvis synes de bare at det er koselige at den litt sære jenta stikker innom på ca. alle konsertene deres; i stedet for å se på meg som en stalker-fan.

Men hurra, hurra! Livet mitt er faktisk bare kos for tiden, og bedre blir det. Og Lukestar skal jo faktisk spille på Fjellparkfestivalen også, og dit skal jeg om ikke så lenge. Halleluja!

Jeg <3 livet mitt.

Med sommeren på dørterskelen er det ikke vanskelig å være i godt humør. Til tross for at jeg har veldig lite penger er det i grunn ikke noe krise. Penger er ikke alt, og snart får man jo lønning. Og Hovefestivalen er så nærme, så nærme, og jeg tror ikke jeg fatter det helt. Men den er rett rundt hjørnet, og jeg skal dit. Og jeg er 100% sikker på at det blir en fantastisk opplevelse; akkurat som åpenbaringen jeg hører på nå. Coldplay har enda ikke sluppet ny skive, men jeg har sneket til meg noen av sangene og kan trygt si at det er mye å glede seg til. Nå spiller Lovers in Japan ut av høyttalerne og jeg storkoser meg. Og om livet mitt ikke allerede var bra, så har jeg funnet ut av at selveste Coldplay skal turen innom Norge igjen i september, de skal spille i Spektrum og jeg skal dit. Koste hva det koste vil. Det er ikke snakk om å gå glipp av en slik sjanse.

Jeg har så mange forventinger om alt, og jeg er helt sikker på at det blir bra. Det blir så bra at jeg kommer til å være fyllt til randen av “feel-good” følelsene, og de kommer til å flomme over. Jeg elsker det. Jeg elsker faktisk livet. Sykt digg.

Jobb er en fin plass å blogge fra, spesielt når man sitter stuck på sentralbord og ikke kan gjøre mye annet enn å surfe på internett og stirre i taket. Jeg foretrekker å blogge i så tilfelle.

I går spilte Motorpsycho på Kick; mitt aller første møte med Motorpsycho noensinne, faktisk, men et overraskende positivt møte. Helt kurant musikk. Kanskje ikke det jeg ville lagt inn på MP3-spilleren, men om det hadde stått på i bakgrunnen en eller annen plass hadde det ikke gjort meg noe, så alt i alt var det en fin konsertopplevelse. Også hadde de et ganske fett backdrop som ble brukt som filmlerret, og en masse halvpsykedeliske motiver og scener i ymse farger ble vist. Utrolig kult, egentlig.

Utover dette har det ikke skjedd så alt for mye nytt, det går i diverse musikkarrangement og det blir en del sen jobbing, men jeg liker det utrolig godt. I morgen er midlertid 1. mai; ny måned og fri, og det passer utmerket med tanke på at min gode veninne Hanne Sara fyller 21 år og dette skal feires til de grader. Det er litt rart å tenke på at en fyller enogtyve år i år; tiden går enormt fort. Bare det siste året har bortimot flydd forbi. Det er vel ikke lenge før jeg fyller 30 og sitter og lurer på hvor i helvete tiden gikk. Stusselig at når en var liten og gikk på skole så gikk tiden så sent, og man merket ingen forskjell, og en ønsket å bli voksen så fort, men nå, når en blir eldre så går tiden for fort og en merker ikke at tiden er gått før ett år senere når man sitter og spiser bursdagskaken. Men. Man er jo ikek gammel enda, og jeg har flerfoldige år på meg før jeg blir skrøpelig, så i grunn gleder jeg meg bare.

Lørdags formiddag og jeg sitter ganske komfortabelt hjemme og funderer på hva jeg skal bruke dagen til mens deilig “ear-candy” spiller i bakgrunnen; Truls And The Trees’ sang “Longyear” er alt jeg ser for meg. Den representerer sommeren for meg, festivalen min, planene mine og optimismen jeg for tiden surfer på. Det er så mye bra som skal skje, og jeg går rundt med en konstant god følelse, og alt kan oppsummeres i en sang. Det er rett og slett bare herlig. Jeg våknet opp i dag av meg selv nokså tidlig etter å ha hatt en del sære drømmer; og noen mindre sære men litt bittersøte. Type “det kommer aldri til å bli, men jeg vil tydeligvis så mye at underbevisstheten lager gode scenarier om det i drømmene mine.” Jeg snakker ikke om eksen min, bare så det er sagt. En artig greie angående akkurat ham; forleden dag så jeg et bilde av ham og jeg tenkte faktisk “Jøss… Jeg var virkelig betatt av denne personen, men jeg kan ikke skjønne at jeg har vært det.” Med andre ord; han var helt grei, men ikke sånn kjempekjekk eller kjempesnill. Uansett. Jeg satt kanskje en drøy time og sjekket saker og ting; hovedsaklig ledigheten på billetter til Hove. Og jeg ble glad når jeg tenkte på at når jeg får neste lønning skal jeg kjøpe camp-pass til miljø-campen og den andre campen, også skal jeg få kjøpt en teltplass også. Det gjorde meg oppriktig glad. Jeg har investert så mye optimisme og håp i at denne sommeren kommer til å bli den beste jeg har hatt noen sinne, i alle fall i mit voksne liv så langt, og jeg baserer det på at jeg skal på festival med mennesker jeg bryr meg om for å høre på musikk jeg virkelig elsker, og kanskje, hvis jeg er heldig, kanskje spiller Truls And The Trees “Longyear” for meg litt utpå sommerkvelden når solen henger lavt på himmelen og verden er myk og stille og jeg er “in tune” med livet og alt rundt meg. Å si at jeg gleder meg er en underdrivelse. Dette blir vel min store opptur og livsredder i år, og… jeg klarer rett og slett ikke uttrykke i ord hvor bra det er. Derfor kommer jeg til å gi meg ende over til alt det gode om Truls And The Trees spiller “Longyear” på Hove, sånn litt utpå kvelden og solen henger lavt på himmelen. Rundt meg står folk jeg virkelig bryr meg om og temperaturen i luften er akkurat passe. Den er sånn deilig myk, varm. “Sail on out of here….” Og alle synger med, de som kan teksten, og ting kan virkelig ikke bli bedre. Og for alltid vil jeg huske det.

Jeg visualiserer det, og det er så ekte. Og jeg bare gleder meg til de tingene som skal skje; det finnes faktisk bare gode ting på tapeten min. Og kanskje for første gang på over to år har jeg det virkelig bra med meg selv. Det er rett og slett bare fantastisk. Å finne lykke i de tingene man gjør og de planene og ideene man har… Jeg trenger ikke mer akkurat nå. Dette er nok.