tinnitus i hjertet…

Med sommeren på dørterskelen er det ikke vanskelig å være i godt humør. Til tross for at jeg har veldig lite penger er det i grunn ikke noe krise. Penger er ikke alt, og snart får man jo lønning. Og Hovefestivalen er så nærme, så nærme, og jeg tror ikke jeg fatter det helt. Men den er rett rundt hjørnet, og jeg skal dit. Og jeg er 100% sikker på at det blir en fantastisk opplevelse; akkurat som åpenbaringen jeg hører på nå. Coldplay har enda ikke sluppet ny skive, men jeg har sneket til meg noen av sangene og kan trygt si at det er mye å glede seg til. Nå spiller Lovers in Japan ut av høyttalerne og jeg storkoser meg. Og om livet mitt ikke allerede var bra, så har jeg funnet ut av at selveste Coldplay skal turen innom Norge igjen i september, de skal spille i Spektrum og jeg skal dit. Koste hva det koste vil. Det er ikke snakk om å gå glipp av en slik sjanse.

Jeg har så mange forventinger om alt, og jeg er helt sikker på at det blir bra. Det blir så bra at jeg kommer til å være fyllt til randen av “feel-good” følelsene, og de kommer til å flomme over. Jeg elsker det. Jeg elsker faktisk livet. Sykt digg.

Lørdags formiddag og jeg sitter ganske komfortabelt hjemme og funderer på hva jeg skal bruke dagen til mens deilig “ear-candy” spiller i bakgrunnen; Truls And The Trees’ sang “Longyear” er alt jeg ser for meg. Den representerer sommeren for meg, festivalen min, planene mine og optimismen jeg for tiden surfer på. Det er så mye bra som skal skje, og jeg går rundt med en konstant god følelse, og alt kan oppsummeres i en sang. Det er rett og slett bare herlig. Jeg våknet opp i dag av meg selv nokså tidlig etter å ha hatt en del sære drømmer; og noen mindre sære men litt bittersøte. Type “det kommer aldri til å bli, men jeg vil tydeligvis så mye at underbevisstheten lager gode scenarier om det i drømmene mine.” Jeg snakker ikke om eksen min, bare så det er sagt. En artig greie angående akkurat ham; forleden dag så jeg et bilde av ham og jeg tenkte faktisk “Jøss… Jeg var virkelig betatt av denne personen, men jeg kan ikke skjønne at jeg har vært det.” Med andre ord; han var helt grei, men ikke sånn kjempekjekk eller kjempesnill. Uansett. Jeg satt kanskje en drøy time og sjekket saker og ting; hovedsaklig ledigheten på billetter til Hove. Og jeg ble glad når jeg tenkte på at når jeg får neste lønning skal jeg kjøpe camp-pass til miljø-campen og den andre campen, også skal jeg få kjøpt en teltplass også. Det gjorde meg oppriktig glad. Jeg har investert så mye optimisme og håp i at denne sommeren kommer til å bli den beste jeg har hatt noen sinne, i alle fall i mit voksne liv så langt, og jeg baserer det på at jeg skal på festival med mennesker jeg bryr meg om for å høre på musikk jeg virkelig elsker, og kanskje, hvis jeg er heldig, kanskje spiller Truls And The Trees “Longyear” for meg litt utpå sommerkvelden når solen henger lavt på himmelen og verden er myk og stille og jeg er “in tune” med livet og alt rundt meg. Å si at jeg gleder meg er en underdrivelse. Dette blir vel min store opptur og livsredder i år, og… jeg klarer rett og slett ikke uttrykke i ord hvor bra det er. Derfor kommer jeg til å gi meg ende over til alt det gode om Truls And The Trees spiller “Longyear” på Hove, sånn litt utpå kvelden og solen henger lavt på himmelen. Rundt meg står folk jeg virkelig bryr meg om og temperaturen i luften er akkurat passe. Den er sånn deilig myk, varm. “Sail on out of here….” Og alle synger med, de som kan teksten, og ting kan virkelig ikke bli bedre. Og for alltid vil jeg huske det.

Jeg visualiserer det, og det er så ekte. Og jeg bare gleder meg til de tingene som skal skje; det finnes faktisk bare gode ting på tapeten min. Og kanskje for første gang på over to år har jeg det virkelig bra med meg selv. Det er rett og slett bare fantastisk. Å finne lykke i de tingene man gjør og de planene og ideene man har… Jeg trenger ikke mer akkurat nå. Dette er nok.

Da var man tilbake fra påskefjellet. Det var første gang på år, faktisk, at jeg ble med på påskeferie. I tro natur pakket vi bilen full av alskens stæsj; mat, bager, ski, skisko, alpintstøvler, mer mat og en dose ok humør. Destinasjonen i år som alle andre år; Gaustablikk. Og det var her jeg skulle lære meg å endelig stå på mine fantastiske nye snowblades.

Turen opp tok drøye 5 timer og ikke 7 som jeg hadde fryktet, men jeg var noe muggen med tanke på å tilbringe 10 dager med kun familie på en hytte i høyfjeller hvor aktiviteter snevres inn til: kvikklunsjspising, appelsinspising, konsumering av mat på et generelt plan, gå på bortoverski, gå på nedoverski, fryse, se på tv og sove. Det er ikke så mye mer en får gjort på påskefjellet.

Etter mitt første møte med en skibakke, barnebakken må nevnes, på mine splitter nye snowblades, hadde jeg vondt i føttene. Alpintstøvlene var så stramme at de kuttet blodtilførselen til føttene mine, og de ble numne. Kanskje ikke nedoverski er min greie, tenkte jeg da. Dagene gikk og ting gikk faktisk overraskende bra. Jeg ble ikke tvunget med på langrennsturer i løyper som har for mange oppoverbakker sammenliknet med nedoverbakker, og ville jeg sitte på hytta og ta det med ro fikk jeg lov til det uten at folk så stygt på meg. Det ble mye Animal Planet og Discovery Channel, men det er jo lærerikt. Gresshopper svermer ikke hver for seg, de gjør det kun i store grupper når det er liten plass. Når de kommer i kontakt med hverandres bakben, trigger dette en reaksjon i hjernen på gresshoppene som sier at “Nu är det dags at sverma! Et allt ni kommer over, pojkar!” Også gjør de det. Også skifter de farge. Når de er rosa er de farligst, for da kan de fly, men får man drept dem før de kommer til dette stadiet kan man redde tusentals av avlinger fra å bli spist opp. Jeg har litt angst for gresshopper.Jeg fikk med med en del unyttig fakta fra TV den perioden jeg satt på hytta alene. Men det var greit å ha litt ro, og bare være alene.

Men disse snowbladsene ble jeg litt redd for at jeg hadde kjøpt uten nytte. Jeg var redd jeg ikke kom til å klare å stå på dem siden jeg ikke fikk det til i barnebakken, og da hadde brukt masse penger på noe jeg aldri kom til å bruke. Men der tok jeg feil. Siste dagen i bakken fikk de andre lurt med opp i en relativt enkel bakke å stå i, og det viste seg at alt jeg trengte var litt tid og en lengre bakke å stå i. Jeg fikk teknikken inn sånn tålig, og etter å ha bearbeidet støvlene, var de faktisk utrolig behagelige å bruke. Jeg ble ikke nummen en eneste gang. Så da den lette bakken var stått i to ganger var det tid for en litt vanskeligere en; bakken som hadde vist seg å være min likemann første gang jeg prøvde; bakken som var litt for bratt så jeg måtte bare skli ned på buksa… Men det var ikke store problemet å komme seg ned etter teknikken var innøvd.

Alt i alt var turen en aldri så liten suksess, og jeg har begynt med nedoverski. Jeg hater egentlig all form for skisport, men det var ganske så artig når jeg mestret det. Så hurra for påskefjellet og nedoverski. Ellers ble det brukt ganske mye tid i utendørsboblebadet. Nice. Og det gikk ganske mye tid med til å spise godis av ymse slag. Dessverre ikke så mye tid i den beryktede “bakken”, men jeg får ta det igjen til neste år tenker jeg. Så da fikk jeg deltatt i den norske påskeferiekulturen, og selv om jeg ikke er storfan av den heller, så var det helt ok.

Nå er det tilbake til jobb igjen. Heldigvis er det ikke så lenge til jeg er ferdig og da står Hove for tur. Og før den tid skal jo Truls And The Trees og Ergo spille på Charlies; på onsdag faktisk. Ugh. Det blir nok sent om jeg kjenner meg selv rett, men morro blir det.

Så da var endelig bloggen ordnet slik jeg vil ha den. Det tok en stund i og med at nettet her har vært helt på trynet i dag, men det ser ut til å være i orden nå.

Klokken er kvart på syv på en lørdag, og jeg har ingen ting jeg skal gjøre. Kanskje tar jeg og rydder rommet mitt i morgen. Om jeg gidder. Nå sitter jeg og hører på Lukestar mens jeg venter på at middagen skal bli ferdig. Hjemmelaget fiskesuppe. Og jeg er glad Lukestar finnes; herlig musikk.

Jeg ser fremover nå og gleder meg til alle de tingene som skal skje i fremtiden. Det blir en fantastisk bra sommer uansett vær. Selvsagt håper jeg på godt vær. Mitt idylliske indre bilde av sommeren er lange og varme sommernetter, hvor en ønsker at solen aldri går ned fordi en har det så utrolig bra… Jeg ser meg selv i godt selskap, med et glass øl i hånden, sittende i en rimelig lei campingstol utenfor teltet vårt på Hovecampen. Vi sitter og ler og snakker med venner vi har fått.

Vi har en liten konsertpause, og venter at Lukestar skal på scenen; de skal spille den siste konserten den kvelden. Rundt meg ser jeg smilende ansikt; glade, musikkelskende campere, og jeg kan høre band spille musikken sin på scenene rundt omkring på festivalområdet. Jeg ser opp, og himmelen begynner å ta en mørkere blå farge; det er fremdeles litt sol igjen i horisonten og jeg sukker. Jeg har det bra; faktisk så bra at jeg gir meg ende over til den gode følelsen. Og kanskje en pen gutt kikker på meg og smiler; en gutt jeg har blitt litt kjent med, som jeg har alle intensjoner om å bli bedre kjent med; han skal også på Lukstar. Og jeg smiler. Om ting blir bedre nå så sprekker jeg.

Dette er den sommeren jeg ønsker å få oppleve i år. Får jeg den, trenger jeg ikke så mye mer.