Det finnes perioder hvor en føler en har stagnert helt – jeg er kommet litt i en slik en. Det er vanskeligere enn jeg hadde trodd å finne jobb her i Oslo. Markedet er snevert og mange har ikke råd til å ansette flere selv om de har bruk for dem. Jeg leverte inn ennda en søknad i dag da, men denne gangen med personlig oppmøte som er et lite pluss i boken. Jeg hadde en kort, men hyggelig samtale med en av de ansatte som tok imot søknaden min. Ingen erfaring er visst ikke et problem, og med min kvalmende positivitet kan det jo hende at det løsner denne gangen. Kanskje. Jeg krysser fingrene.
Hva som skjer med andre ting på andre fronter vet jeg ikke enda. Av og til lurer jeg på om jeg har tatt litt feil av meg selv; og at det er, i bunn og grunn, meg som er tilbakeholden og unnvikende. Jeg vet ikke helt – jeg fryser liksom av og til og klarer ikke å vise eller si hva det er jeg mener, føler eller vil. Også angrer jeg etterpå. Jeg føler det skrapes litt for mye i overflaten; og jeg lurer på om det er mer å hente… Men så slår jeg tanken fra meg siden det er så innmari negativ å tenkte i slike baner, og da blir det til at det man ikke vil skal skje kommer til å skje; også skjærer ting seg igjen.
Jeg var aldri noe flink i dette spillet, og jeg vet aldri om jeg kommer til å bli det. Jeg er for direkte og litt for utålmodig mange ganger. Nå gir jeg i hvert fall tingene tid, kanskje er det det som skal til. Tid. Så en kan bli litt tryggere… Jeg vet ikke. Jeg kan ikke spå hvordan fremtiden blir; alt jeg kan gjøre er å prøve å legge et grunnlag for hvordan den kan bli.
Men plutselig sniker den følelsen av å være nedslått seg innpå igjen, og jeg mister litt motet. Og lysten. Det er slitsomt å kjøre berg-og-dalbane.
