Kanskje, bare kanskje.
Tanken flyter rundt i hodet, og jeg tør for en gangs skyld ta tak i den på ordentlig. Jeg kjenner jeg går på tå og holder pusten. Kanskje denne gangen. Håpet gir seg ikke, men det er mye usikkert i vente.
Så kanskje, bare kanskje vil det fungere denne gangen. Alle gode ting er tre. Jeg venter litt til, men jeg holder pusten. Jeg vet det godt kan gå andre veien og at jeg vil komme til å smertefullt gispe etter luft… Men, om det kanskje går slik jeg vil, bare kanskje, så kan jeg puste sakte og stille ut, for så å puste dypt ned i magen og fylles av sommerfugler og en ro jeg ikke har kjent på lenge.
