Og jeg skulle ønske jeg var tre år igjen, hvor de virkelig viktige sakene gikk meg hus forbi og jeg ikke forstod alt som ble sagt og som skjedde rundt meg. Jeg var i min egen lille boble, og jeg ble tatt vare på av de rundt meg. Og verden var ikke stor og stygg hvor så mye vondt skjer hver eneste dag. Oldermoren min er veldig syk; det er et eller annet med hjertet, vi vet ikke riktig hva ennå. Min mor fikk en telefon fra henne i dag morges; hun pleier ikke ringe om at hun føler seg dårlig hvis hun ikke er i veldig dårlig form. Og det er hun.
Hun ble hentet i sykebil når min mor kom seg opp dit. Moren min fulgte etter i bil til sykehuset, og oldermoren min fikk visst nitroglycerin for hjertet i sykebilen og ble bedre, men da de kom seg til legevakten ble hun dårlig igjen. Nå sitter de på akutten, min mor, oldermor og onkel. De vet ingen ting enda. Det var snakk om en EKG, men utover dette vet jeg ingen ting. Jeg bare håper det ikke er mer enn en lungebetennelse, og at det vil gå bra. Det vanskeligste er å ikke vite noen ting. Min mor sa hun skulle ringe når de har blitt oppdatert av legene, men før den tid må de bare sitte der. Og vente.
Jeg synes jeg ser dem sitte der, og min oldermor er kanskje mer bekymret for hunden vår; Balto enn seg selv. Jeg sier vår hund; han bor hos henne og har gjort det siden jeg gikk i 8. klasse, så han er vel hennes også. Men Balto har liksom alltid vært vår, selv om han ikke bor hos oss. Uansett; hun kommer sikkert til å si til min mor flere ganger at hun må kjøre ut og hente Balto og ta han med hjem. Og min mor kommer til å si at det skal hun, men de skal først vente til legene har noe nytt å si. Jeg pratet med min mor for litt siden; hun sa at oldermoren min mest sannsynlig blir lagt inn og må blir der en stund. Hun er 87. Og har røyket hele livet, omtrent. Men det er ikke lungekreft. Og hun er sjelden syk. Til å være 87 holder hun seg overraskende godt, hun tuster litt med navn nå og da, men hvem gjør vel ikke det i en alder av 87? Den eneste gangen jeg kan huske at noe alvorlig har skjedd med henne var da hun sklei på isen og brakk hofta. Det var ganske mange år tilbake; hun hadde vært på tur med Balto også hadde hun ramlet og knukket et hoftebein, tror jeg det var. Balto hadde bare sittet ved siden av henne helt til det kom hjelp. Han hadde bare sittet der, som om han forstod at oldermoren min var skadet og ikke kunne gå noe sted. Min mor sier han skjønte at han måtte passe på henne, og derfor gjorde han det. Jeg husker jeg var skikkelig stolt av hunden vår da, og glad for at det gikk greit med oldermoren min. Hun var på beina igjen ikke så alt for lenge etter.
Så det som har skjedd nå er foruroligende. Hun har ikke hatt problemer med hjertet før, så vidt jeg vet, og når hun da snakker om tung pust, stikkende bryst og en sensasjon av lammelse på den ene siden er det skummelt. “Ikke i dag.” sier jeg til meg selv, og jeg håper det går bra.
