Neimen? Har man sett på maken?
Jeg er ei blogg-hore. Jeg fører for mange blogger samtidig. Hvorfor ikke bare holde seg til en, hva?
Jeg går så fort lei. Så… da linker jeg til den bloggen jeg fører som er mindre sytete. Joda, blir jeg melankolsk og litt kjip i formen svinger jeg nok innom her og slipper et notis eller to, men the funvee finner man på denne linken her:
og kunstbloggen:
http://utpustinnpust.wordpress.com
I swears – moar fun readage.
Det finnes perioder hvor en føler en har stagnert helt – jeg er kommet litt i en slik en. Det er vanskeligere enn jeg hadde trodd å finne jobb her i Oslo. Markedet er snevert og mange har ikke råd til å ansette flere selv om de har bruk for dem. Jeg leverte inn ennda en søknad i dag da, men denne gangen med personlig oppmøte som er et lite pluss i boken. Jeg hadde en kort, men hyggelig samtale med en av de ansatte som tok imot søknaden min. Ingen erfaring er visst ikke et problem, og med min kvalmende positivitet kan det jo hende at det løsner denne gangen. Kanskje. Jeg krysser fingrene.
Hva som skjer med andre ting på andre fronter vet jeg ikke enda. Av og til lurer jeg på om jeg har tatt litt feil av meg selv; og at det er, i bunn og grunn, meg som er tilbakeholden og unnvikende. Jeg vet ikke helt – jeg fryser liksom av og til og klarer ikke å vise eller si hva det er jeg mener, føler eller vil. Også angrer jeg etterpå. Jeg føler det skrapes litt for mye i overflaten; og jeg lurer på om det er mer å hente… Men så slår jeg tanken fra meg siden det er så innmari negativ å tenkte i slike baner, og da blir det til at det man ikke vil skal skje kommer til å skje; også skjærer ting seg igjen.
Jeg var aldri noe flink i dette spillet, og jeg vet aldri om jeg kommer til å bli det. Jeg er for direkte og litt for utålmodig mange ganger. Nå gir jeg i hvert fall tingene tid, kanskje er det det som skal til. Tid. Så en kan bli litt tryggere… Jeg vet ikke. Jeg kan ikke spå hvordan fremtiden blir; alt jeg kan gjøre er å prøve å legge et grunnlag for hvordan den kan bli.
Men plutselig sniker den følelsen av å være nedslått seg innpå igjen, og jeg mister litt motet. Og lysten. Det er slitsomt å kjøre berg-og-dalbane.
Kanskje, bare kanskje.
Tanken flyter rundt i hodet, og jeg tør for en gangs skyld ta tak i den på ordentlig. Jeg kjenner jeg går på tå og holder pusten. Kanskje denne gangen. Håpet gir seg ikke, men det er mye usikkert i vente.
Så kanskje, bare kanskje vil det fungere denne gangen. Alle gode ting er tre. Jeg venter litt til, men jeg holder pusten. Jeg vet det godt kan gå andre veien og at jeg vil komme til å smertefullt gispe etter luft… Men, om det kanskje går slik jeg vil, bare kanskje, så kan jeg puste sakte og stille ut, for så å puste dypt ned i magen og fylles av sommerfugler og en ro jeg ikke har kjent på lenge.
Av og til er det ikke mer en ny musikk som vitner om en lysere tid som skal til for å snu hele livet på hodet. Selv om det bare kanskje varer en dag. Jeg sitter her, uten noe særlig mål eller mening, og lever litt på måfå, men det spiller ingen rolle. I hvert fall ikke akkurat nå. Den nyeste skiva til Sigur Rós er på, og jeg kan ikke stoppe frysningene som oppstår på huden min. Så selv om det bare er for et lite øyeblikk er verden, i dag, helt perfekt, og bare vakker. En stille hvisking om lysere tider og varmere vær fyller meg med en optimisme og livsentusiasme jeg trodde hadde forsvunnet for lenge siden. Det skulle altså ikke mer til en håpefulle toner fra et band jeg elsker; og det er herlig å kjenne hvordan musikken beveger meg og jeg kjenner en altomfattende ro spre seg ut fra det innerste jeg er. Helt ut i fingertuppene, inn i sjelen, den danser over huden og igjennom skjelettet mitt – gir resonans i hjerterøttene og tinnitus hvert eneste fiber…. Og jeg innser at det er slik det skal være. Og at man bare lever en gang, så man må verdsette de små øyeblikkene hvor alt stemmer og alt føles rett… Et perfekt stemt piano er jeg, og det er ikke noen ting jeg skulle ha ønsket var annerledes akkurat i dette øyeblikket.
Tilbake i Oslo igjen. Jeg kjenner stresset snike seg innpå når jeg tenker på at jeg ikke har en jobb. Jeg MÅ finne meg en jobb. Det er faktisk skikkelig krise. Jeg har vært i ett jobbintervju, da. I en bar. En rimelig brun bar, virker det som. Bør & Børsen på Grünerløkka. En lørdag i nærmeste fremtid skal jeg inn på en sånn prøveaften hvor de ser hvos bra jeg gjør det osv. Jeg antar jeg må klare å jobbe effektivt, og å være hyggelig med kundene. Begge er ting jeg er mer enn kvalifisert til, jeg er bare litt bekymret over at jeg kommer til å servere noen som er overstadig beruset. Nå har jeg jobbet i konsertarrangør en stund, hvor, etter konsertene er ferdig, det svermer med berusete mennesker. I hvert fall på fredager når alle skal ut. Vi får se. Det er ikke det sosiale og servicen det står på for mitt vedkommende uansett; det er det rent praktiske.
Nei. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med denne jobben. Eller mangel derav, for å være presis. Det er lite på markedet jeg er kvalifisert til som søker ansatte for tiden. Kanskje jeg må ta runden igjen. Jeg har ikke undersøkt så mye mer på Grünerløkka enn der jeg var innom, så det kan jo lønne seg å svinge innom andre kafeer o.l. *sukke*
Om bare ting var enklere.
