Sail on out of here. . .

Jeg må si jeg synes det er ganske så fint når jeg kan sitte på jobb og spise is, og få betalt for det. Det er nemlig slik i staten (i hvert fall her på min arbeidsplass) at enhver mulighet til en ekstra påskjønning gripes og utnyttes til de ytterste grader. Men det er litt fint, i grunn, å gi seg selv et ekstra klapp på ryggen i form av gastronomiske utskeielser og andre søtsaker. Jeg sier ikke at folk på min jobb spiser kake hver dag, men de vet å bruke grunner som bursdag, høytider eller rett og slett strålende vær som unnskyldninger til å ta en god pause i arbeidsdagen og nyte den kombinert med litt is, jordbær eller kake av ymse slag.

Det er jo et kjent fenomen at ting tar tid i møte med den norske stat; og i arbeid- og velferdsetaten er det ikke annerledes. Jeg skylder ikke på kaken, men jeg tror folk rett og slett har veldig god tid her. Og spesielt på Sørlandet; her finnes ikke annet enn tid omtrent, så kombinasjon stat, Sørland og kake er kanskje ikke den beste. Men det er jo forsåvidt et av frynsegodene ved å være ansatt her; jeg kan egentlig loffe litt rundt og ta det litt med ro en normal arbeidsdag. Kanskje er det noe mat til overs fra diverse møter så jeg kan forsyne meg til lunsj, og vips! Da var de pengene spart. Det kan også bli litt hektisk noen dager, slik som i det siste, hvor jeg har kommet hjem hver ettermiddag og vært ganske så utslitt etter konstant telefonmas og hodeverk: men da kommer man til dager som i dag, hvor omtenksomme medarbeidere i fylkesleddet synes det var en fin ting å gi sentralbordsdamene litt ros fordi vi har fått det til å gå rundt her under redusert bemanning (de fleste er i Skagen) også ble det bestemt at man kjører i gang med litt is. Og når det regner på presten så drypper det på klokkeren, og så blir alle glade når alle kan forsyne seg; også blir vi glade når vi får en ekstra klapp på skulderen i form av atter en aldri så liten utskeielse i vårsola med is og jordbær. Også tar alle seg en liten pause i arbeidsdagen som i bunn og grunn begynner å nærme seg slutten.

Arbeidsplassen min er noe for seg, og jeg liker det.

I dag er en bra dag, uten noen spesiell grunn. Jeg synes det er fint at jeg kan glede meg over at jeg har det bra nettopp fordi jeg har det bra uten noen spesiell grunn. Kanskje er det sangen som spiller i bakgrunnen, kanskje er det fordi det er sol ute, kanskje er det fordi jeg jevnt over har høye forventinger om fremtiden, og dette gjør at jeg ser lyst på ting. Årstiden har nok en del å si på humøret, men hovedpoenget er at jeg har det bra og jeg tror det synes. Det er herlig å seile på roligere sjø… Onsdag skal The Megaphonic Thrift spille på Charlies; siste konserten som holdes av TrashPop før høsten. Vi har ingen bookinger i sommermånedene, men det er jo fordi alle har tusen ting de skulle ha gjort, og banda er overalt på festivaler. Så vi får vente til høsten igjen. Men jeg merker tanken på at neste konsert blir den siste på en stund er litt bittersøt; jeg elsker jo å drive med dette, det er jo det jeg på en måte gjør, det gir hverdagen mer mening. Men vi starter jo opp igjen, det er jo ikke det, det er bare en smule bittersøtt å vite at det skal gå noen måneder før vi møtes på nytt. Jeg tror jeg skal bake en kake i aledningen siste TrashPop-konsert for sesongen.

Jaja. I morgen er det mandag igjen og ny uke; og i likhet med alle andre uker kommer denne uken til å fly forbi, og før jeg vet ordet av det er det helg igjen. Det er slik det nå en gang går; tiden pleier jo å gå tross alt. For ikke så lenge siden var det over 200 dager igjen til Hovefestivalen, men nå snakker vi bare om drøye 50 dager. Jeg må si tiden har gått fort. Jeg gleder meg. Virkelig.

Jobb er en fin plass å blogge fra, spesielt når man sitter stuck på sentralbord og ikke kan gjøre mye annet enn å surfe på internett og stirre i taket. Jeg foretrekker å blogge i så tilfelle.

I går spilte Motorpsycho på Kick; mitt aller første møte med Motorpsycho noensinne, faktisk, men et overraskende positivt møte. Helt kurant musikk. Kanskje ikke det jeg ville lagt inn på MP3-spilleren, men om det hadde stått på i bakgrunnen en eller annen plass hadde det ikke gjort meg noe, så alt i alt var det en fin konsertopplevelse. Også hadde de et ganske fett backdrop som ble brukt som filmlerret, og en masse halvpsykedeliske motiver og scener i ymse farger ble vist. Utrolig kult, egentlig.

Utover dette har det ikke skjedd så alt for mye nytt, det går i diverse musikkarrangement og det blir en del sen jobbing, men jeg liker det utrolig godt. I morgen er midlertid 1. mai; ny måned og fri, og det passer utmerket med tanke på at min gode veninne Hanne Sara fyller 21 år og dette skal feires til de grader. Det er litt rart å tenke på at en fyller enogtyve år i år; tiden går enormt fort. Bare det siste året har bortimot flydd forbi. Det er vel ikke lenge før jeg fyller 30 og sitter og lurer på hvor i helvete tiden gikk. Stusselig at når en var liten og gikk på skole så gikk tiden så sent, og man merket ingen forskjell, og en ønsket å bli voksen så fort, men nå, når en blir eldre så går tiden for fort og en merker ikke at tiden er gått før ett år senere når man sitter og spiser bursdagskaken. Men. Man er jo ikek gammel enda, og jeg har flerfoldige år på meg før jeg blir skrøpelig, så i grunn gleder jeg meg bare.

I dag har vært en ganske så fin dag. Torsdager pleier å være det. Kanskje det er følelsen av at fredag ikke er langt unna, og fredag betyr fri. Dessuten skal Heroes&Zeros spille på Charlies i morgen og jeg skal jobbe, så det blir veldig bra. Så i morgen kommer fredag, og så er det helg, og enda en uke er tilbakelagt, og jeg er enda litt nærmere festivalen min og sommeren.

Nå spiller The Kooks i bakgrunnen og jeg gleder meg i grunn til å se dem live. Det er så mye å se frem til, og det gjør meg glad. Og i morgen blir det mer live musikk, og antakelig en øl eller flere. Ting er bra nå, og lettere, og det gjør tilværelsen hakket bedre.

Og jeg lurer meg selv; lager scenarier som ikke stemmer. Jeg sier til meg selv at jeg er avbalansert, men av og til så lurer jeg. Eller er det ok å leke med tanker i hodet selv om det bare er på liksom? Jeg vet hva som er bra for meg og hva som ikke er bra for meg; jeg trener aldri, og spiser alt for lite sunn mat, jeg er passiv røyker og bruker for mye penger. Jeg burde endre på dette, men jeg kommer liksom aldri så langt. Betyr det da at jeg er lykkelig slik ting er eller er jeg bare for lat til å gjøre noe med det? Joda, jeg er ganske tiltaksløs, men jeg er stort sett fornøyd med hvordan ting er… Så jeg vet ikke. Jeg tror jeg egentlig bare vil ha mer av noe og mindre av noe annet; det er ikke godt å si egentlig. Mesteparten av tiden har jeg for mange tanker i hodet på en gang; tusen planer og en million ideer, for ikke å snakke om et ubegrenset antall forventinger om hvordan ting kan bli. Det er vel positivt, men ikke konstant, og veldig rotete. En venn sa en gang til meg at det er artig hvordan man kan putte folk i bås, men at det ikke gikk an å putte meg i en. jeg synes det var ganske fint. Jeg er udefinerbar. Og det gjør meg ingen ting.

Av og til tenker jeg at jeg er en del av alt, og alt er en del av meg. Jeg kan spasere inn til byen etter jobb med musikk på øret og være kjempelykkelig fordi solen skinner og jeg merker at alt rundt meg lever; og jeg er en del av det. “Den enkle gleden av å være levende…”

Så kanskje jeg bare er i et filosofisk hjørne akkurat nå, og bare litt trøtt; ting pleier å bli litt rotete da. Og melankolien slår inn; ikke det at det er noe galt i det. Å være melankolsk er ikke synonymt med å være deprimert. Melankoli henger i grunn sammen med ettertanke, og ettertanke er ikke så dumt. I morgen er det torsdag; en ny dag. og så følger fredagen, og fredagen gleder jeg meg til; da skal Heroes&Zeros spille på Charlies, og jeg får hørt bra live-musikk og kanskje snakket litt med bandet. Vi får se. Det er ikke så dumt å være meg når jeg tenker etter, for jeg har det jo i grunn veldig bra.